Skriv ut siden

Berøringspunktet

Intervju Av Eline Bjerkan (20.04.2017 10:06 | Sist endret: 21.04.2017 10:30)

I to år har studenter ved Bakkebrokunsthistorie på NTNU markert seg i Trondheims bybilde. Med punktvise og stedsbevisste utstillinger har initiativet deres punktet visningsrom bidratt til å synliggjøre denne byens historiske rom i lys av samtidskunst - og motsatt. Fredag 21. april åpner punktets nyeste utstilling i det gamle militærsykehuset på Kalvskinnet: The future is around the corner. I den anledning har Eline Bjerkan fra ArtScene Trondheim tatt en prat med to av opphavspersonene Therese Stendahl og Katja Jarem, som også var tidligere leder for prosjektet.

AST: Hvordan oppsto punktet?

TS: Vi savnet å gjøre noe praktisk på kunsthistorie, studieemnet vårt. Under en studietur til Helsinki i 2014 ble jeg, Katja og resten av linjeforeningen enige om å starte opp et visningssted selv. Alle var giret og et år senere åpnet punktets første utstilling. Underveis kom det frem flere nokså kreative forslag til hva konseptet skulle være: Visning av kunst i en buss eller på en flåte, for eksempel. Vi var nok litt naive – utgiftssiden i budsjettet ble tyngre og tyngre. Til slutt fant vi vår plass gjennom å anvende forskjellige ubrukte rom i Trondheim som visningslokaler for samtidskunst. Vi er takknemlige for at det viste seg å være bruk for oss her.

AST: Hvordan opplevde dere, som studenter, å tre ut av den akademiske Dragvoll-bobla og inn i en mer praktisk arbeidssituasjon?

TS: Det har vært en bratt PinkShoelacesSkansen2læringskurve. Selv om alle involverte var kunsthistoriestudenter, kunne vi skilte med forskjellig bakgrunn. Noen var lærere med pedagogisk kunnskap, Katja hadde en utdannelse i kulturprosjektledelse fra tidligere og jeg hadde økonomiutdannelse fra BI. Dette har vært en viktig styrke for oss i arbeidet med punktet. De fleste av oss ønsket seg mer praktisk erfaring, og finn.no flommer jo ikke akkurat over med stillingsutlysninger innenfor kunstfeltet. Vi måtte finne på noe selv.

KJ: For min del gjorde punktet kunsthistorie relevant på en helt ny måte: Hvordan etablere et visningsrom? Hvordan presentere et visningsrom? Hvordan formidle utstillinger? Jeg mener at så lenge punktet klarer å jobbe i relasjon med kunsthistoriefaget så er det et vellykket studentprosjekt, der mye viktig kunnskap og erfaring styrker studentenes forståelse av faget.

I tillegg kommer selve driften: Hvordan søke finansiell støtte? Hvordan drive markedsføring? Hvordan søke om tillatelse fra brannvesen? Hvordan engasjere kunsthistoriestudenter og kunstmiljøet? Dette lærer man ikke nødvendigvis på kunsthistorie.

AST: Ja, dere har jo også fått æren av å ha koblet miljøene tettere sammen. Kan dere fortelle litt mer om betydningen av samarbeidet mellom studenter ved kunsthistorie og kunstakademiet?

PunktetPinkShoelacesSkansenTS: Det har ikke vært noen tradisjon for faglig samarbeid mellom studenter ved kunsthistorie og KiT tidligere. Det å kunne invitere kunststudentene til å søke om å stille ut hos oss samt omgås sosialt under utstillingsåpningene, er viktig, både for å etablere et nettverk, men også for å få kjennskap oss imellom om våre respektive fag. Vi har jo interesse av og behov for hverandre.

AST: punktets første utstilling var Analog Virtual Reality (2015) med Mikael A. Jacobsson og Øyvind Sørfjordmo. Den var lokalisert i en av de gamle bryggene i bryggerekka langs Kjøpmannsgata i Trondheim. Rommet var – slik jeg husker det – fullt av særpreg: fuktig og dunkelt, litt skakt, med mørke trebjelker langs gulv, vegger og tak. Neste utstilling, Oh the Sisters of Mercy (2015) av David Breida, fant sted i det tidligere nonneklosteret i kjelleren på Bakke gård. Ved å gjøre slike rom om til visningssteder for samtidskunst, skaper dere et påfallende spill mellom kunsten og dens omgivelser. Hvilke utfordringer og overraskelser kan en slik sammensetting føre med seg?

TS: Den typen steder som vi anvender legger naturligvis flere premisser enn en hvit kube ville gjort. Lokalene er gjerne vernet, så vi kan for eksempel ikke slå inn spikre eller legge inn strøm. Slike praktiske begrensninger krever helt klart mer. I tillegg er det en balansegang å la kunstverkene ta nok plass i rommet, og samtidig skape en harmonisk dialog mellom verkene og omgivelsene. Kunstnerne får også utfordret seg selv. I møte med et nytt lokale spør vi dem: «Dette er dine begrensinger – hvilke løsninger har du?».

KJ: Målet har alltid vært å skape PinkShoelacesSkansendialog mellom samtidskunst og historiske omgivelser. Vi kunne aldri på forhånd vite hva som skjer når kulturhistorien møter samtidskunsten. I etterkant kan jeg si at jeg tror de forskjellige lokalene vi bruker påvirker besøkstallene til en viss grad, i og med at de aktuelle rommene er steder som mange i Trondheim kjenner til. Jeg håper at publikum har oppdaget disse stedene på nytt, så å si. Utstillingene i 2015 var spennende å jobbe med fordi rommene var så sanselige: Lukt, form, taktilitet, farge og lys ga oss en følelse av å tre inn i noe annet, noe som forente både tid og sted. Analog Virtual Reality bar preg av en geografisk tilnærming og en stedsforbindelse eller stedstilhørighet. Oh the Sisters of Mercy utforsket kunst som et bindeledd mellom generasjoner. Rommet ble på en måte en del av verket.

AST: punktets forrige utstilling var Linn Halvorsrøds This is how I imagine sound therapy, som fant sted i det gamle militærsykehuset på Kalvskinnet. Sykehuset, som da ble kalt Det borgerlige sykehus, ble bygd i 1805. I 1830 fikk sykehusgården et tilbygg for militære pasienter, og det er her utstillingen ble vist. Hvorfor valgte dere å la akkurat dette bygget huse nettopp Halvorsrøds verk?

TS: Halvorsrød skilte seg ut siden hun søkte om å få stille ut en ren lydinstallasjon, med det hun betegnet som lydterapi. Den terapeutiske, helende tematikken syntes vi passet godt med militærsykehusets historiske funksjon. Lyder som fuglekvitter og bølgeskvulp, og til og med stemmen til en bestefarsskikkelse som sier «dette ordner seg, vet du», var ment å ha en meditativ effekt. Det vi oppdaget, basert på et bredt spekter av publikum, var at lydkunst – i alle fall i dette tilfellet – var lett å formidle. Barnehagebarn så vel som kunststudenter kunne relatere til lydene.

HalvorsrødMililtærsykehusetKalvskinnetAST: Punktet børster støv av historisk ladede, ubrukte lokaler og reaktualiserer dem i så måte. Har dere begynt å føle på et slags byhistorisk mandat – et mål om å åpne disse rommene for Trondheims befolkning og tilreisende?

TS: Det er klart vi blir engasjert, vi ønsker jo å vise frem disse stedene. Med Hanna Fauskes utstilling Brovaktene (2016) åpnet vi de to tårnene som står reist midt på Bakke bru. Det er få som har vært inne i disse tårnene, men jeg vil tippe at det er mange som har tittet inn gjennom vinduene. Her var det spesielt gøy å invitere folk inn. Prosessen med å få godkjenning til å bruke et lokale kan imidlertid være lang. I tillegg til privatpersoner, har vi vært i kontakt med flere statlige organer. For å vise Brovaktene måtte vi få tillatelse fra Vegvesenet. Da vi brukte uterommet på Skansen med Pink Shoelaces [kuratert av David Breida og Jeremy Welsh i 2016, journ.anm.], var vi i kontakt med Jernbaneverket, siden et av områdene vi brukte var i nærheten av jernbanelinja. For å få bruke fyret på Skansen måtte vi stille med risikovurdering og være forberedt hvis noen skulle finne på å falle fra moloen og ut i fjorden. Likevel – vi fikk servere vin på åpningen, men hadde hele åtte vakter parat. 

AST: Den nyeste utstillingen, The future is around the corner, høres nesten litt high tech ut?

TS: Det er en gruppeutstilling med de unge kunstnerne Anders S. Solberg, Carlos Alberto Correia, Enrique Roura, Katarina Marthinsen, Matilde Westavik Gaustad, Simon Daniel Tegnander Wenzel, Ørjan Amundsen og Phuture Club. Utstillingen vil bli svært allsidig, for kunstnerne jobber både individuelt og i gruppe med alt fra video, lysverk, fotografi, tekstil, lyd og performance. Tema for utstillingen er en filosofisk refleksjon omkring kunstens potensial – tilhører kunsten fremtiden allerede i skapelsesøyeblikket? 

AST: Har dere noen lokaler som dere ikke har anvendt ennå, men som står høyt på ønskelista?

TS: Det er mange bygg vi har lyst til å utforske. Den gamle, forlatte jugendgården i Elgesetergate hvor RAKE visningsrom holdt gruppeutstillingen Constant. Decay. i 2013, for eksempel. For ikke å snakke om de underjordiske toalettene på Torvet. Vi arbeider nå for å få lov til å ta i bruk disse toalettene.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed