Skriv ut siden

En verden i smykker

Kritikk Av Eline Bjerkan (26.09.2018 08:11 | Sist endret: 26.09.2018 09:27)

Hva har et strutseegg, 42628029_526933094418538_7453353745737318400_nen telefonkatalog og en sykkelventil til felles? De er alle bestanddeler i ulike smykker, og del av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums ambisiøse nye utstilling These are a few of her favourite things.

Og det er blitt en tallrik utstilling: Kurator Gjertrud Steinsvåg har gjort et utvalg på over 300 av de 500 smykkene som utgjør samlingen til kunsthistoriker Jorunn Veiteberg. På museet er nå omtrent 140 kunstnere fra 23 forskjellige land representert. Dette har resultert i en omfattende presentasjon som man kan gi seg i kast med på forskjellige måter – her er det flere lag med tematiske innfallsvinkler. Utstillingens hovedanliggende er imidlertid ikke til å ta feil av; på kløktig vis og med et betydelig overskudd viser den oss bredden i hva et smykke, eller smykkekunsten, kan være. 

Man kunne tro at en så omfattende, samlingsbasert utstilling som dette – med objekter i montre presentert etter anskaffelsesdato – fort ville fremstå noe streng og skjematisk. Slik er det ikke blitt. Det skal nok den sikksakke, labyrintiske monteringen ha noe av æren for; Samtidig som publikum lokkes stadig lenger inn i Veitebergs smykkeverden, sørger solide skråstilte vegger for at det presenteres noe uforutsett bak hvert hjørne. En annen grunn er også at utstillingen, i tillegg til å vise gjenstander, er et møte med (fag)personen Jorunn Veiteberg. Utstillingens aller første verk er sågar et malt portrett av samleren som ung, ved siden av de første smykkene hun fikk til samlingen sin. Videre er det et spesielt smykke som har fått en sentral plass i utstillingen: I snører ned fra taket henger en ekspressiv, festlig floralt utformet hårbøyle laget av Lars Sture. Like ved er det hengt opp et privat foto av Veiteberg og mannen hennes fra bryllupsdagen, hvor hun er iført samme bøyle. Bildet er uformelt festet på veggen med knappenåler. Slik vektlegging av detaljer er med på å gi utstillingen karakter. Det at pacemakeren i et av Sigurd Brongers utstilte smykker skal ha blitt brukt av Veitebergs mor før hun døde, gir også en personlig dybde til utstillingen. 

42604407_2137617023159652_1420289373470982144_nThese are a few of her favourite things er en påminnelse om at vi mennesker speiler oss i gjenstandene vi omgir oss med, de utgjør en del av vår sosiale virkelighet. Sånn sett er smykker sterke symbolbærere: En kongekrone eller et ordførerkjede symboliserer status og makt, en giftering forteller oss om bærerens relasjoner og et jakkemerke kan si noe om gruppetilhørighet. Utstillingen tydeliggjør blant annet smykkenes politiske potensial, særlig gjennom flere eksemplar av aktivistiske «buttons» hvorav kunstnere som Louise Bourgeois, Yoko Ono og Tracey Emin er representert i en egen monter med kunstneriske statements. Men, her er også smykker som på mer substansielt vis behandler politiske spørsmål, for eksempel en anonym kunstners armringer – laget av omsmeltet metall fra bomber. Ringene viser seg å stamme fra Laos, hvor USA lot det regne klasebomber under den såkalte hemmelige krigføringen i 1964-73. 270 millioner bomber skal ha blitt sluppet over det lille landet, noe som tilsvarer en flylast med bomber hvert åttende minutt i ni år. Det er en enormt tung arv disse tilsynelatende unnselige aluminiumringene bærer på.

Smykker blir fremdeles ofte forbundet med edle materialer. Utstillingen spiller på denne forventningen, ikke bare gjennom det å vise smykker laget av billige og moderne materialer som smeltet gjenbruksplast, brukt blikkboks, glassperler og papir, men også ved å la gjenstandene fremtre som noe annet enn de er. For eksempel ser Kajsa Lindbergs Every Day – Binoculars (2008) ut som to tomme toalettruller festet med tekstilanheng. Umiddelbart tenker jeg at ja, det er snedig å lage smykker av noe så trivielt og verdiløst som doruller. Så enkelt er det imidlertid ikke, for dorullene er ikke egentlig doruller – de er laget i metall. Moniek Schrijer gjør noe lignende med sitt gullbarre-smykke Gold bar (2014) som viser seg å bestå av betong, gips og sand. En kunstner som tar denne materialbevisstheten hakket videre, er Otto Künzli. Hans armring har nærmest et vulgært preg, som ei tjukk, svart pølse i syntetisk gummi. Gold macht blind (gull gjør blind), er imidlertid oppført i verksoversikten som et smykke bestående av 18 karat gull, i tillegg til gummien. Her er det altså kun den innvidde som kjenner til smykkets egentlige verdi og karakter, det som – formodentlig – er å finne under gummioverflaten.

Flere av smykkene har et 42542724_286072198684820_4484586275302539264_nselvrefleksivt, ironisk eller mismodig uttrykk, som aktivt utfordrer de festlige omstendighetene vi gjerne assosierer med smykker og annen finstas. Hilde Dramstad belyser ekteskapets potensielle skyggeside med sitt halskjede White Wedding (2001), som blant annet består av vaskenett med magesyretabletter samt påskriften «My mommy always washes with ivory snow» og «happy home». Konrad Mehus er representert med en forsølvet brosje formet nøyaktig som en valium-pillepakning, komplettert med varseltrekant og kunstnerens eget navn på etiketten. 

Det konseptuelle når imidlertid nye høyder med noen verk i papir og tre. Her vises blant annet et stykke papir med påskriften og verkstittelen Everything you don’t understand can be contemporary jewellery (2013) av kunstnerkollektivet Moving On Collective. Utstilt er også noen små kort i tre og papir hvor diamantsmykker er tegnet inn. Det ser ut som meningen er å brekke, klippe eller skjære disse ut fra den omkringliggende flaten, slik at man faktisk skal kunne ha smykkene/tegningene på seg. Denne sjangerblandingen, om man kan kalle den det, blir ytterligere underbygget av Lin Cheungs verk kalt Reasons (for wearing jewellery) – en eske som inneholder flere papirkort med påskrevne grunner for nettopp det å ikle seg smykker. Siden lokket på boksen er av, kan man lese kortet med oppfordring nummer én: «Necklaces are beautiful drawings». Den type kreativ utforskertrang som kunstnerne her demonstrerer, utfordrer på et lekent vis grensene for hva vi forventer oss av en smykkeutstilling.

Nå er det imidlertid ikke sånn at hele denne utstillingen kun består av konseptuelle eller politisk ladede smykker. De av publikum som etterlyser estetisk, formmessig interessante verk kommer ikke til å bli skuffet; her er flere gode smykker, laget av anerkjente kunstnere som for eksempel Liv Blåvarp og Tone Vigeland. Det er imidlertid meta-perspektivet som etter min oppfatning gjør These are a few of her favourite things så unik og vellykket. Dette er en utstilling som ikke bare våger å stille spørsmålstegn ved seg selv – nettopp dét har i tillegg blitt dens aller største styrke. 

Kritikken er publisert i samarbeid med tidsskriftet Kunsthåndverk.

These are a few of her favourite things
 
Jorunn Veitebergs smykkesamling, kuratert av Gjertrud Steinsvåg 

Nordenfjeldske kunstindustrimuseum
22. september - 18. november 2018



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed