Skriv ut siden

Glokal logikk

Kritikk Av Gustav S. Borgersen (21.03.2018 08:14 | Sist endret: 23.05.2018 22:27)

Ikke mange minuttene etter I HEAR YOU 2018 DSC_9259 photo-chris erlbeck copyå ha steget ut av minibussen og inn i Kunstmuseet Nord-Trøndelag i Namsos snapper jeg opp et utsagn som gir meg en fornemmelse av déjà vu. Én av dem som har troppet opp til dagens utstillingsåpning, sier: «Det blir sikkert mye nytt, men han Johs er jo også med, da.». Med Johs refereres det her til billedkunstner Johannes Rian (1891 – 1981) fra Overhalla i Namdalen, også kjent som Johs Rian. Det er noe med denne måten steder av en viss størrelse snakker om «kunstneren sin» på. For fem år siden overvar jeg Hannah Ryggen-biennalen i Ørlandet Kulturhus. Også der ble det snakket om «Hu Hannah». Der heter galleriet Galleri Hans (etter Hannah Ryggens kunstner-ektemann). Også her i Namsos ligger museet i det lokale kulturhuset, og inne i dette museet heter en fløy mot takhimlingen nettopp Riangalleriet.

Denne måten å omtale og hedre lokale kunstnere på går igjen i mange norske, mindre byer. Å omtale dem med fornavn – «Hu Hannah», «Han Johs» – holder liv i kunstnere på en helt annen måte enn vi ser i de større byene. Det understreker et eierskap til ikke bare kunstproduksjonen, men til kunstnerpersonligheten. Liv og verk knyttes sammen i en sterk, lokal forbindelse.

Nettopp denne forståelsen for hvilken kontekst man opererer innenfor, later det til at kurator Maria Veie Sandvik har vært lydhør for. Utstillingen «Jeg hører deg», som åpnet lørdag 3. mars, er en del av Kunstmuseets 30-årsjubileum, og Sandvik var også involvert da det åpnet i januar. Der ble det, blant annet, fremført et større performance-prosjekt, nettopp med tittelen «Jeg hører deg» av Liv Kristin Holmberg og Håvard Kalseth. Restene av denne performancen står igjen i lokalet i form av et uryddet festbord, men nå er et helt knippe samtidskunstnere blitt koplet på.

I HEAR YOU 2018 DSC_9281 photo-chris erlbeck-3Omdreiningspunktet er ikke bare de konkrete bildene til Rian, men også hele hans livshistorie. Anders Sletvold Moe – og hans etterhvert nokså kjente serie "Black Letters" – går her i dialog med Rians malerier. På rendyrket vis oversetter Sletvold Moe bildene til svart, malt på pleksiglassplater. Innerst i Riangalleriet henger originalen – nede henger «kopien». Slik opprettes én koplingsferd for den besøkende. Like ved Rians bilder, på små hyller som henger fra taket, ligger en mengde skulpterte former. Emma Waltraud Howes’ skulpturserie Meaningless Gestures ser ut som forvridde fingre, avstøpninger av håndledd eller et slags skulpturelt skript, en koreografi av støpte bevegelser. Verksseriens tittel hinter mot «det meningsløse», noe jeg leser i betydningen om at det er skulpturer eller bevegelser som ikke gir annen mening enn hva de er som former eller ytringer. De hviler i seg selv, som hele den abstrakte malerkunsten. Men dette hintet mot fingre og håndledd synes å relatere seg til Rian på en helt annen måte, om man kjenner hans biografi: Hans ungdommelige ambisjoner om å bli fiolinist tok brått slutt på grunn av en ulykke som kostet ham en del av den ene fingeren. 

Selvfølgelig kan ikke alle verkene koples så direkte til Rian som Sletvold Moe og Waltraud Howes gjør. Da kunne nok også denne gruppeutstillingen fått noe påtatt og tvunget over seg. Helheten er først og fremst fri og åpen. Maja Nilsens nokså monumentale Utklipte kulisser #2 (fjorden, fuglen, fossefallet) flyter ned fra de høyt plasserte vinduene og bygger løst på forestillingen om at Namsen-elva utenfor flommer inn i lokalet. Verket minner estetisk sett om hennes Close your eyes to what you can’t imagine, som ble vist ved Trøndelag Senter for Samtidskunst i 2014. Det fungerer som blikkfang i rommet og skaper en nokså fin dynamikk ved at det liksom truer det forlatte middagsbordet etter performancen i januar. (Men minus for synlige bruskasser som holder installasjonen oppe. Det eventyraktige, flytende, lette ved denne papirfossen møter en tarvelighet ved slike gliper inn i monteringsarbeidet.)

Et like eventyraktig verk leveres av Aiko Tezuka og hennes Thin Film, Underground Forest. Det som må være mange tusen ulltråder i mørkerøde fargetoner, henger ned fra en stor sirkulær metallramme festet i taket. Litt uten mål og mening går jeg med svømmetakbevegelser gjennom den på leting etter noe forklarende, mens en glad liten gutt med støvler klamper rundt i ullskogen akkompagnert av frydefulle hvin. Noen ganger møter vi hverandre i små lommer. Det er ikke før jeg står på toppen av trappa opp til Riangalleriet og snur meg og ser ned på utstillingsrommet at jeg oppdager at ulltrådene kun er undersiden av et vanvittig stort broderi med den sirkulære rammen som broderiramme! 

IMG_2075Nevnte Waltraud Howes avslutter denne formiddagen også sin sju dager lange performance. I tre timer hver dag i en uke har hun gjennomført et fysisk utmattende, stramt gjennomført, komplisert regelbundet, men likevel fritt improvisert performanceverk. Den kanadiske kunstneren har i forbindelse med sitt opphold i Namsos-traktene også undervist elever ved Olav Duun videregående skole i notasjonsmetoder for bevegelse, og det er dette hun gjør bruk av i denne performancen, kalt Scores for Everyday Living. Stadig flere besøkende samler seg rundt denne tidvis magiske utfoldelsen av kropp i rom. Etter at arbeidet er ferdig står dessuten et intrikat system av spor og streker igjen på gulvet – markeringer av alle hennes bevegelser gjennom uken. En stilfull og stramt modernistisk gulvinstallasjon i seg selv!

Det er verk her som enten ikke rekker å feste seg, eller som blir litt for illustrerende omkring utfordringer med å formidle samtidskunst. For eksempel John Matthew Heards karikaturmalerier på lerret, Not You og It's Me, blir en smule for tegneserieaktig plump til at jeg helt ser hva de bidrar med. Å lage samtidskunst om hvor latterlig uforståelig formidling av samtidskunst ofte er, virker på meg en smule regressivt, uten at dette trekker nevneverdig ned på helhetsinntrykket.

Videoverket Der Doppelgänger av Henriette Pedersen virker forlokkende, der en ung kvinne forsøker å bestige en svakt hellende oljeglatt kobberplate. Denne sisyfosoppgaven kan selvfølgelig relateres til Rians kamp for kunsten gjennom et langt liv (slik det ble gjort i den påfølgende kunstner/kurator-samtalen). Men først og fremst er dette et tankevekkende videoarbeid som er med på å understreke hvor kroppslig, taktil, tilstedeværende denne utstillingen er. Med Rians livsbane som en slags trygg klang i bakgrunnen.

Og det er i balansen mellom dette trygge, lokale – publikums fortrolighet med «kunstneren sin, han Johs» – og det utfordrende og nye, at utstillingen «Jeg hører deg» har funnet likevektspunktet. Kurator Veie Sandvik viser på den ene siden en forståelse for omgivelser og miljø, på samme tid som hun har satt sammen en kunstnerliste som alt i alt leverer arbeid som ikke står tilbake for noe som vises i mer rendyrkede visningsrom for samtidskunst. 

 

Utstillingen "Jeg hører deg" på Kunstmuseet Nord-Trøndelag åpnet 3. mars og står til 31. mai 2018.



Related news

2 Comments

Maria Veie Sandvik: on 21.03.2018 18:08

Så takknemlig for å lese en så grundig og velformulert kritikk. Gustav Svihus Borgersen evner å fange opplevelsen virkelig presist. Jeg elsker kritiske kritikere som legger merke til både det som skal være der - og det som skulle vært ryddet vekk. Hans argusøyne fikk også med seg et element som ikke var med da Maja Nilsen monterte arbeidet Utklipte kulisser #2 (fjorden, fuglen, fossefallet) 2018. Her må jeg som kurator bare legge meg langflat. Denne glippen er min, ikke Majas. Borgersen skriver: "Maja Nilsens nokså monumentale Utklipte kulisser #2 (fjorden, fuglen, fossefallet) flyter ned fra de høyt plasserte vinduene og bygger løst på forestillingen om at Namsen-elva utenfor flommer inn i lokalet."

Maria 

Sara Cornelia Greiff: on 23.03.2018 08:05

Viser til anmeldelse av utstillingen Jeg Hører Deg av Gustav Borgersen.


Gjør oppmerksom på at den midlertidig monteringsløsning dessverre ble avglemt før åpning. Understreker at Maja Nilsen ikke var tilstede eller informert.


Kunstmuseet Nord-Trøndelag beklager hendelsen på det sterkeste.


Sara C. Greiff 

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed