Skriv ut siden

Kunsten som stedsmarkør

Kommentar Av Marit K. Lykken Flåtter (29.09.2017 07:06 | Sist endret: 29.09.2017 13:22)

Fra 2010-tallet av har det IMG_6801vært et opptrappende fokus på Trondheim som kunstby. Fra flere hold; næringslivet, politikere, media. Den helt nye kunsthallen. Mange ser seg rundt.


Noen år tidligere var det kun en håndfull nyutdannede kunstnerne/skribenter som ville sette akkurat samtidskunsten på agendaen. Den gang var byen preget av det som kan forklares som et overgangsfenomen; en avfolkning, som riktignok ikke bare skjedde her, men selvfølgelig rammet flere steder. Dette var før internettet skulle bli en fullstendig integrert del av hverdagen, og før kommersialiseringen av sosiale medier. Samtidig eksisterte det i kunstverdenen både en fysisk avstand og mental barriere mellom utøvere av tradisjonell kunst og de nyutdannede, konseptuelt orienterte kunstnerne. Lokalt resulterte dette i at da “Generasjon Hiorthøy” emigrerte til Berlin etterlot de seg et tomrom; Ingen så. Ingen krevde. Ingen gjorde noe. 

I

eddie2Intervensjonen og forumet Hva gjør du her? (2006) ble arrangert av det da nyetablerte atelierfellesskapet Marienborg (2005-08), hvorav flere av kunstnerne har tilknytning til eller bostedsadresse Trondheim også ti år etter; som Vigdis Haugtrø, Jason Havneraas, Edvine Larssen, Karianne Stensland, Ellen Sofie Griegel, Ann-Cathrin Hertling og Per Kristian Nygård. Den gang presenterte de seg som “unge samtidskunstnere” som ville bidra til å omdefinere samtidskunstens posisjon i denne byen. Kunstkritikk.no, og daværende redaktør Ketil Nergaard, fattet interesse for seminaret og En underutviklet kunstscene skrevet av undertegnede fulgte opp tematikken. Det ville være løgn å påstå at kommentaren ble ensidig godt mottatt. Den skapte tvert imot ganske mye brudulje, enn så tidlig vi befant oss i kommentarfelt-æraen. I tillegg til en del frie, nådeløse utblåsninger ligger det også et fint innlegg av kritikerhøvding Tommy Olsson i kommentartråden.

Denne Marienborgske hendelsen og diskusjonen i kjølvannet av kommentaren kan sies å være (den offentlige) opptakten til pånytt å tenke og reflektere over kunstens egen agenda, dens posisjon eller status, med et regionalt utgangspunkt. Noe begynte å skje1, og nå, bare ti år etter, er det også unektelig en helt annen kunstby man trer inn i. Jeg vil oppsummere det slik:

Da Trondheim kommunes utsmykkingsordning i 2007 samarbeidet med Trøndelag Senter for Samtidskunst om å realisere et temporært kunstprosjekt i byens uterom, ble det gjort noe helt riktig; Generator var en betydningsfull satsning med opptil flere sterke offentlige kunstverk2:

Tadashi Kawamatas k-2trehytter, som med arkitekt- og kunststudenter ble bygget i de verneverdige trærne i Vår Frue-parken på skånsomt, sivil ulydighet-vis, var helt spesielle. Katya Sanders samarbeid med TiFO-gjengen hos Rosenborg Ballklubb var konsentrert - selve verket varte i underkant av ett minutt - og Begivenhetsrikt. Vigdis Haugtrøs og Jan de Giers Husly, et gjesterom bygget av gjenbruksmaterialer, fikk etterhvert fast tilholdssted på Svartlamon og har vært brukt som residency for tilreisende kunstnere og kulturaktører siden. Ringvirkningene av Generator er flere. Både Kawamatas trehytter og Husly står som en forsmak på det eksperimentelle og etterhvert så famøse selvbyggerprosjektet på Svartlamon (Nøysom arkitekter) som familiene nå så smått har begynt å flytte inn i.

Faglig sett er det også likheter IMG_2036mellom forløperne beskrevet over her og selve RAKE visningsrom (2011). Det “omflakkende” og kritikerroste RAKE er et forholdsvis enkelt visningsrom ledet av kunstneren Charlotte Rostad og arkitekten Trygve Ohren. Sammen har de mestret det å kombinere faglig seriøsitet med en uformell atmosfære. Ved å gjennomføre prosjekter hvor stedsbevissthet er en av grunnsteinene, (eksempelvis med Constant.decay eller Jordi Colomers White Nights) har RAKE med riktig håndlag skapt publikumssuksesser som en nyetablert kunsthall bare kan misunne dem – eventuelt forsøke å etterligne. Videre må det ha vært både listighet og noe flaks involvert, nå som RAKE endelig ligger strategisk til på Brattørkaias fjordpromenade. Til tross for byggets enkelhet er det både spektakulært og idyllisk der, og publikummere og andre forbipasserende formelig ramler inn dørene til alle døgnets tider. Viktigst dog, er kanskje det at stedet har (noenlunde) gjennomføringsevne. I Norsk kunstårbok 2017, som ble lansert denne høsten, beskriver Gustav S. Borgersen prosjektet som "et løfterikt og nytt tiltak" som "har utviklet seg til å bli blant de mest dynamiske og uforutsigbare aktørene i regionen".

AOL_4893Punktet (2015) deler også denne innfallsvinkelen til det å arbeide med kunst, og operer på samme tid både stedsbevisst og stedsuavhengig. De involverte studentene fra kunsthistorie og kunstakademiet tar i bruk nye bygninger, byrom og kontekster for hvert år de arrangerer utstilling. For eksempel da Hanna Fauskes brovakter inntok de karakteristiske vakttårnene på Bakke bro, ble disse stedsmarkørene med ett svært synlige. Og da Punktet med kuratorisk bistand fra Jeremy Welsh og David Breida (henholdsvis professor og kunststudent ved Kunstakademiet i Trondheim) nærmest over natta satte opp skulpturløypa Pink Shoelaces (2016) på Skansen, skjønte man for alvor at noe riktig bra var i emning. I tillegg til å være et livlig og engasjerende innspill i debatten om hva kunst i offentlige rom kan være - her kan stikkordet 'midlertidig' fremheves - fungerer Punktet også som et etterlengtet faglig berøringspunkt mellom studenter, teoretikere og utøvende kunstnere.

I fagbladet Billedkunst 18739888_1737203333244785_3649458668903678855_n(2. utgave, 2017) slår Margrete Abelsen, daglig leder ved Lademoen kunstnerverksteder og Babel visningsrom, et slag for betydningen av de kunstnerdrevne visningsstedene. Ifølge Abelsen er det de små initiativene, snarere enn etableringen av nye prestisjetunge institusjoner, som både skaper tilhørighet til en kunstscene og som bidrar til utviklingen av et sammensatt kunstmiljø. I tillegg til de to overnevnte eksemplene føyer hun til Tatt av Heimdal (initiert av kurator Helga-Marie Nordby i samarbeid med Heimdal kunstforening i 2016) og viser til identiteten som prosjektet har forsøkt å belyse og forsterke i sitt nærmiljø. Abelsen løfter også fram Kunstkantina av Lena Katrine Sokki og Heidi-Anett Haugen, og konseptets iscenesettelse av måltider. I samarbeid med videokunstneren Tobias Liljedahl, gjennomføres det også presentasjoner av video- og filmkunstnere i en setting hvor det serveres filmtematiske måltider – dette under merkelappen Kantinekino (2015).

Og når vi først snakker om kunst og sted som er tilknyttet ulike sosiale, relasjonelle eller politiske situasjoner: Kantinekino er aktuell denne høsten med en rekke screeninger, hvor en av dem foregår under levangerbaserte Anne-Gro Erikstads LevArt (2005) og arrangementrekken PARK, hvor det også skal foregå en direktestrømming av Creative Time Summits sosiopolitiske konferanse Of Homeland and Revolution, kuratert av toneangivende fagpersoner som Nato Thompson og i samproduksjon med The Power Plant.

Til forskjell fra 2006-utgaven vokser altså byens kunstmiljøer i 2017 fram fra ulike retninger, og en riktigere beskrivelse av stedets aktivitetsnivå er kanskje heller å spørre seg hvilke relevante prosjekter som ikke skjer her akkurat nå3. Det er beviselig en annen energi. Intensiteten øker. Konkurranse får utspille seg.

II

Etableringen av 20170915_192050 copyKunsthall Trondheim (2016) som en helt ny, nasjonal institusjon høres kanskje ubetydelig ut for noen. I praksis innebærer dette – foruten tusen kvadratmeter utstillingslokaler forbehold samtidskunsten – imidlertid nye arbeidsplasser og engasjement for kunstfaglige arbeidere i tillegg til faglig og sosialt påfyll for alle de som befinner seg i byen. Kunsthalldirektør Helena Holmbergs kvaliteter som kurator trekkes fram av Gustav S. Borgersen i Norsk kunstårbok 2017, og åpningsutstillingen i oktober i fjor, this is a political painting, beskrives som et gjennomtenkt statement hvor kunsthallen klarer å plassere seg som en estetisk utfordrer. I tillegg til kunsthallen består det nye kulturkvartalet i Søndre gate av det svært aktive Litteraturhuset, drevet av Trond Åm, og midt mellom disse to kulturelle synergiene ligger den godt frekventerte kafeen Sellanraa.

Gustav S. Borgersens artikkel om status for kunstbyen Trondheim innledes ganske presist med at etableringen av Kunsthall Trondheim også er materialiseringen av en ti års kamp hvor faglige krafttak lyktes i sin mobilisering. ArtScene Trondheim (2009/10) nevnes i den sammenheng fordi dette nettstedet med flere av våre skribenter har bidratt til å holde kunsthalldiskusjonen levende. Sporene av denne nærhistoriske kunstkampen er fortsatt synlige i ArtScene Trondheims aktivistiske domenenavn Trondheimkunsthall.com – et navn som mange ganger nok skaper forvirring, kanskje til og med irritasjon, mens det andre ganger fører til oppklaringer. Mest av alt kan man håpe på at det stille tvinger frem noen kunstfaglige nyanseringer og bevissthet. Gjennom å bruke internett som arena for samfunnspåvirkning har dette nettstedet med få økonomiske ressurser og mange skrivedyktige og fotografisk sterke, engasjerte fagpersoner fôret våre kunstinteresserte lesere med dokumentasjon, kunstkritikk og kunstpolitisk journalistikk, og derigjennom på sett og vis bidratt til å bygge en større kunstscene med utspring fra denne regionen.

03For at en profesjonalisering av kunstlivet skal kunne foregå er det både etterlengtet og viktig at de faste, etablerte institusjonene som Galleri Ismene (1982), Trøndelag Senter for Samtidskunst (1976), Kunstakademiet/ Galleri KiT (1946/1987/1996/2017) Nordenfjeldske kunstindustrimuseum (1893), Lademoen kunstnerverksteder/Babel (1993/2006), Trondhjems kunstforening (1845), Trondheim kunstmuseum (1996), Utsmykkingsordningen (2003) og Trondheim elektroniske kunstsenter (2002) får nye samarbeidspartnere så vel som motspillere – enten det skjer ved Kunsthall Trondheim, eller materialiseres av de selvorganiserte initiativene. Aller helst kan det kanskje også skapes nye konstellasjoner på tvers av disse aksene.

Ti år etter Marienborgernes undrende og lett skeptiske statusoppdatering Hva gjør du her? er det et stadig opptrappende fokus på Trondheim som kunstby, men nå også fra andre samfunnsområder. Dette kan forstås som at flere av de ovennevnte aktørene allerede har begynt å generere et engasjerende kunstliv som skaper nysgjerrighet også utenfor ens eget fagmiljø. Under paneldebatten Løft kunstbyen! (29.08.2017) som var et samarbeid mellom Litteraturhuset, Næringsforeningen og Kunsthallen, hvor forøvrig nykommeren Kreativt Norge (2017) var invitert til å presentere sitt mandat, var vi nettopp vitne til at påvirkere fra utdanningsinstitusjonen, næringsliv, finans, nyhetsmedia og selvfølgelig kunstfaget var på plass og utfordret både seg selv og andre til å ta del av, snakke om og forholde seg aktivt til den visuelle kunsten. Med dette har et nytt kapittel om kunstbyen Trondheim begynt.




1 Det å bidra til å formulere Trondheim som kunstby i nyere tid startet med det Marienborgske arrangementet “Hva gjør du her?” som ble omtalt og kommentert i “En underutviklet kunstscene” på Kunstkritikk.no av Marit K. Flåtter, samme år (2006). Solveig Lønmos Forglemdemei om avslutningsutstillingen i Adresseavisen kan og leses i sammenheng med atelierfellesskapet. Gustav S. Borgersen hadde oppfølgerartikkelen “En underutviklet kunstby i utvikling” i fagbladet Billedkunst i 2013. I 2014 skrev Flåtter en tilstandsrapport om de stedsfaste institusjonene i “På perrongen” på ArtScene Trondheim, før Billedkunsts trondheimsnummer denne våren (nr. 02/2017), ved redaktør Gaute Brochmann, presenterte Margrete Abelsens versjon av “Trondheim som kunstby”. Denne høsten ble Norsk Kunstårbok 2017 lansert, med Gustav S. Borgersens artikkel “Kunstbyen tar seg opp”. Og Coast Contemporary presenterer en omtale av kunsten i byer ved norskekysten i en helt fersk katalog. Borgersen har også skrevet trondheimsartikkelen i denne. 

2 Gjentatte oppfordringer overfor byens kulturbyråkrater og politikere om å gjennomføre flere slike temporære satsninger i samarbeid med kunstfeltet gjennom utsmykkingsordningen har hittil ikke ført fram. 

3 Bare denne helgen 28. sept til 1 okt 2017 kan det nevnes at Lisa Tan hadde åpning på Kunsthall Trondheim torsdag kveld. Samtidig med LevArts åpning på fredag, vil et utvalg fra Erling Nebys kunstsamling vises på RAKE. Lørdag er det førfest på Lorck Schive-Kunstprisutstilling på Trondheim Kunstmuseum, og på Cinemateket, som en del av Trøndelagsutstillingen 2017, skal kunstneren Märit Aronsson lese fra Hemifrå och hem - dagboken fra en vandring hun gjorde mellom Østersund og Trondheim i 2016. Kunsthelgen avrundes søndag med åpningen av den tredje Lorck Schive-kunstpris på Trondheim kunstmuseum.

 



No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed