Skriv ut siden

Smykker som samtaleåpner – med Jorunn Veiteberg

Intervju Av Martin Palmer (20.09.2018 08:20 | Sist endret: 20.09.2018 09:24)

Lørdag 22. september åpner Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum smykkeutstillingen These are a few of her favourite things. Prosjektet er kuratert av Gjertrud Steinsvåg, som blant annet har bakgrunn fra metall- og smykkekunst ved Kunsthøgskolen i Oslo og som leder av flere internasjonale prosjekter i Norwegian Crafts. Det er heller ikke en hvilken som helst fremvisning av smykkekunst som skjuler seg bak den Sound of Music-inspirerte tittelen. Utstillingen blir kalt et portrett av den profilerte kulturpersonligheten Jorunn Veiteberg. Mange husker henne som redaksjonssjef for kunst- og kultur i NRK-TV og redaktør for tidsskriftet Kunsthåndverk. Andre kjenner henne som professor i kunsthistorie og et sentralt medlem i Kulturrådet. Alle forbinder henne med store og uvanlige smykker. I utstillingen er det samleren Veiteberg som skal vises frem, gjennom en subjektivt og kjærlighetsfylt presentasjon av en enestående smykkesamling som har som mål å utfordre forestillingen om hva smykker er.

Rammefortelling

– Et portrett av meg var Blåvarp, Liv_Halsklave_1990_foto Guri Dahlnok ikke det jeg hadde forestilt meg da jeg først fikk henvendelse fra museet om denne utstillingen, forteller Veiteberg. – Jeg regnet med at de ville velge ut de mest interessante smykkene jeg har, og fokusere på de viktigste kunstnerne. Det er selvfølgelig dette det fremdeles handler om, men utviklingen av mitt forhold til smykker blir brukt som en rammefortelling. Kronologien i utstillingen følger derfor ikke produksjonsrekkefølgen til de forskjellige arbeidene, men forholder seg isteden til når de kom inn i mitt liv. At det skulle bli en utstilling om «samleren», der jeg som person ble så vesentlig, er en tilnærming jeg måtte venne meg til. 

Steinsvågs kuratoriske tilnærming er imidlertid ikke så overraskende. Veiteberg har vært en særlig viktig eksponent for norsk smykkekunst, og har markert seg både nasjonalt og internasjonalt gjennom sitt faglige engasjement og ved å ikle seg utfordrende og utradisjonelle smykker gjennom en lang karriere. Etterhvert har derfor også hennes private smykkesamling, som nå består av rundt 500 arbeider, vekket publikums interesse. Dette er første gang den vises offentlig.

– Det er spennende. Steinsvåg har gjort et utvalg på over 300 smykker av ca. 140 kunstnere. Jeg har oversikt over hva som er valgt og hvilke smykker som er knyttet til de ulike periodene i livet mitt. Utover det har jeg foreløpig kun sett en skisse til utstillingsdesignen på et tidlig stadium. Det eneste jeg har bedt om er innsikt i hvilket tekstmateriale de vil benytte, for å unngå faktafeil. I og med at jeg har bidratt til å utdanne kuratorer ved Kunsthøgskolen i Bergen i mange år (hvor Steinsvåg også har studert, journ.anm.), så må jeg nå etterleve mine egne verdier om at kuratoren skal ha «the final cut». Steinsvåg har konsultert meg og vært interessert i mine reaksjoner – men det er hun som bestemmer.


Bielander, David_Wellpappe, Bølgepapp_2015_foto Guri DahlDen profesjonelle interessen for smykker begynte da Veiteberg arbeidet ved Hordaland kunstsenter i Bergen, på begynnelsen av 1980-tallet. Hun hadde ansvar for billedkunst, men delte galleri med kunsthåndverkerne og hun engasjerte seg tidlig i utstillingene de hadde. Særlig viktig var en utstilling de gjorde i 1984-85, med utlån fra smykkesamlingen til Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Der fikk hun se utypiske smykker i uvanlige materialer, og ble fascinert av potensialet til denne kunsthåndverkdisiplinen. Som en populær frilanser og gjennom sine roller i kulturlivet ble Veiteberg raskt en synlig person. Hun vedkjenner at hun både hadde et bevisst ønske om å «være avant-garde», og at hun har vært i en posisjon der hun kunne bruke smykker aktivt og å gå lenger med bruken av dem enn innenfor et annet yrke.


– Jobben min har gitt rom for å utfolde denne interessen på en positiv måte. Jeg bestemte meg imidlertid aldri for å starte en smykkesamling. Den bevisstheten kom gradvis. Fra rundt 1990 opplevde jeg en stadig større forventning til hva jeg ville opptre med i ulike offentlige sammenhenger. Publikum og kollegaer begynte å kommentere smykkebruken min. Andre refererte til meg som en samler. Da begynte jeg selv også å interessere meg mer for hva det å samle smykker egentlig innebærer. Denne vekselvirkningen mellom min egen interesse og interessen utenfra ble viktig, og bidro til at jeg fikk et slags metaperspektiv på samlevirksomheten. Dermed ble jeg også mer ambisiøs. Nyttefunksjon og bruksaspekt ble mindre viktig. Jeg trengte ikke å kunne gå med det jeg kjøpte. Samlingen ble et mål i seg selv.
 

Metaperspektiv og riktige smak

Veiteberg forteller at hun aldri kunne drømt om å gå med et treraders perlekjede. Det er alt for pent og borgerlig for henne. Isteden har hun vært interessert i smykker som utfordrer både henne og hennes omgivelser når det gjelder hva som er vakkert og verdifullt. Hvert smykke må være en «conversation piece», forklarer hun. Borgerlig smak får derfor også ofte gjennomgå i samlingen. Brukte og kasserte ting får ny og varig verdi ved å forvandles til smykkematerialer. Perler og diamanter brukes på uhøytidelige og ukonvensjonelle måter. Det er store formater. Det er mye humor. Flere av smykkene er det heller ikke mulig å ha på seg. 

142_Warwick_Freeman– Mange av objektene er i teorien bærbare, men det vil være veldig komplisert å bruke dem, påpeker hun. – Til gjengjeld forteller de mye om andre ting, som verdier, materialer, eller hva et smykke er. Noen er humoristiske, mens andre handler om følelser eller de tematiserer smykket som kommunikasjonsmiddel. Uansett hva de ellers uttrykker, så er alle smykkene bærere av minner for meg. De er knyttet til hendelser i mitt liv og fungerer som mine livsvitner. Samtidig så er grunnen til at jeg er så fascinert av smykker at det er noe av det mest overflødige vi har i vår kultur. Allikevel så er det noe som går tilbake til vår opprinnelse som art. Så lenge vi kan huske har mennesker hengt på seg noe som representerer denne «nødvendige unødvendigheten». 

– Jeg har ellers sans for forskyvninger, der smykket refererer til nyttefunksjoner innenfor andre samfunnsområder enn kunsten. Det er det også mye av i samlingen min. Et verk jeg kan trekke frem i den sammenheng er The Story of the Hook av Warwick Freeman. Det består av seks kroker som refererer til ulike praktiske funksjoner som fiskekrok, kleshengerkrok, gardinkrok, osv. Freeman har lagd disse formene i gull, jade og bein, og skapt et utrolig vakkert sett. Nå fungerer krokene som amuletter eller dekorative objekter, så de er like tett på mennesket som de funksjonelle bruksgjenstander de likner på. Det ligger mange lag i denne typen arbeider som interesserer meg som skribent og kunsthistoriker. Jeg ønsker å løfte frem disse lagene av mening og verdi.
 

Motkultur

Da Veiteberg begynte å fokusere på smykker så var smykkets status som kunst fremdeles et nytt fenomen. Smykkekunstnere som ønsket å jobbe utenfor det kommersielle feltet orienterte seg bort fra gullsmedbransjen. De begynte å sette opp egne verksteder, eksperimentere med materialer og lage enkeltstående verk. Veiteberg forklarer at den høye prisen på gull og sølv på 1970-tallet tvang frem en eksperimentering med nye og mindre kostbare materialer, og at det politiske klimaet i denne perioden også inviterte til å revurdere grunnleggende verdier:

– 1970-tallet var svært motkulturelt. I takt med tidsånden så utviklet det seg en ny tilnærming til smykkekunst, hvor man la større vekt på kunstneriske kvaliteter, eksperimentering og bruk av uortodokse materialer. Likevel skiller smykkekunsten seg fremdeles fra annen kunst, der vi i dag ellers kan snakke om flytende grenser mellom disiplinene. Smykkekunsten skiller seg ut både i format og gjennom sitt nødvendige forhold til kroppen. Det har alltid kroppen som en forutsetning eller referanse. Smykket som kunst peker på funksjonalitet som en integrert del av sin form.

–  Smykkekunsten er ikke definert av materialer slik andre kunsthåndverksfag er. Den skiller seg i det hele tatt fra alle andre visuelle kunstdisipliner. Vi ser det ikke så mye her hjemme, men i utlandet finnes det egne gallerier, egne utstillinger, egne nettverk og egne internettfora for smykkekunst. Sånn sett har det vært befriende å jobbe med smykkekunst. Det har vært et uavhengig felt. Men jeg har opplevd at denne annerledesheten har medført at ikke alle fra andre fagfelt anerkjenner den kunstneriske verdien. Samtidig så tenker jeg tilbake på da museene ikke kjøpte videokunst. Det rådet stor forvirring rundt hva denne kunstformen gikk ut på. Kunne en videokassett ha status som kunstobjekt? Fotografiet er et annet eksempel: Mange glemmer at det ikke var før utpå 1990-tallet at foto ble utbredt som billedkunstnerisk praksis i Norge. Kunsthåndverkets lillesøsterrolle i forhold til billedkunsten er en annen historie. Jeg bryr meg ikke om slike hierarkier. Det er nok også en av grunnene til at jeg har vært så interessert i nettopp kunsthåndverk og smykkekunst. Det fungerer som en friksjon i forhold til annen kunst. Uten friksjon blir både kunsten og livet kjedelig.


Et annet viktig aspekt ved samlingen KK_1_JorunnVeiteberger hvordan det utgjør et feministisk prosjekt, forklarer Veiteberg. Å bruke unike smykker er å insistere på egen individualitet. Det er å tiltrekke oppmerksomhet og å gjøre seg synlig. Ved å bruke oppsiktsvekkende smykker tar man plass i rommet. Smykkesamlingen er derfor for meg også en subversiv feministisk praksis. At deler av kvinnebevegelsen ikke vil være enig i dette, er hun helt på det rene med. Smykkene er også et stikk til den puritanske delen av kvinnebevegelsen, hevder hun. Til de som «ikke vil ha fest og farger». 

– Så får jeg sparket litt i begge retninger samtidig. Mange smykkekunstnere arbeider jo med å tematisere kjønn, fordi smykker blir knyttet til at kvinner skal pynte seg – vi skal skinne, stråle og se flotte ut. Jeg er interessert i å bryte ned disse oppfatningene, men ikke på bekostning av smykkekunsten. Noe av det morsomste med å dra på internasjonale smykkearrangementer, er å se mengden av menn som bærer store og fargerike brosjer og smykker. Hjemme i Norge kjenner jeg bare Jan-Lauritz Opstad som kan finne på noe sånt. Det er mange mannlige smykkekunstnere. Men det er fremdeles alt for få menn som bærer smykker.

Levende musealitet

– Det er spesielt å bli museal i levende live, ler Veiteberg. – Jeg ser også at det er ting jeg har vokst fra i samlingen. Det er naturlig. Man endrer smak, preferanser og forståelse. Jeg liker helt andre ting i dag enn det jeg gikk med på 1970- og 80-tallet. Sånn sett er det interessant å være referanse for denne utstillingen. De som kjenner samlingen vil nok også se at det har kommet inn mye nytt de siste tre årene. Invitasjonen til å vise samlingen på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum markerer et nytt vendepunkt der jeg tenkte at nå må jeg jo virkelig ha noe som er verdt å vise på museum. Så det har blitt et dyrt prosjekt for meg, men det er verdt det!

 

Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum These are a few of her favourite things,   
22. september – 18. november. Åpning lørdag 22.9. kl. 14:00
Kurator: Gjertrud Steinsvåg 

Bilder:
1. Liv Blåvarp, Uten tittel, 1990, halssmykke. Norsk flammebjørk. Foto: Guri Dahl. 
2. David Bielander, Wellpappe (Bølgepapp), 2015, armband. Bemalt sølv, hvitt gull. Foto: Guri Dahl.
3. Warwick Freeman, Story of The Hook, arbeider fra 1993 - 2013, sølv, gull, jade, hvalbein, bein, F. kunstneren.
4. Fra KK. Foto: privat



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed